Stulken på Sundgården

Søndag 5. juni 2016 inviterte Fåberg Skolemusikk og Fåberg Musikkforening sammen med Stulken, til familiedag på Sundgården. Her kan du bli kjent med Stulken:

Stulken – historien om et liv!

En vårdag i 1863 tok gamle Strynhild kvelden etter å ha trådd sine slitne beksømsko rundt på denne jorden i niogåtti år. I et fjøs på garden Skakklia på baksia i Fåberg, kom Strynhild til verden i et skanntrell, født av ei budeie midt under mjølketida, og unngikk så vidt å bli skrapa ned i møkkjelleren da sveiseren kom med høymol tell kalva. Ho Stulken opp av jordavoks opp i ei trang liten tømmerstue, der faren banket de ungene som ikke tok et tak på den ørvesle jordflekken på husmannsplassen. Men det var musikk i det vesle hjemmet. Faren hadde ei fele, og den spelte han på så ofte han kunne. Og ungene dansa. Strynhild var den som dansa best. Hun var lett på foten, og når fela let, svingte serken nesten helt opp tell mønsåsen.

Det var fattige kår. Lite av det som var. Både klær og sko.  Som yngste jente i en ungeflokk på treogtjue, var Strynhild den siste som brukte beksømskoa døm hadde på deling, og ho fikk døm med seg når hun som attenåring ble gifta bort til en husmannssønn.

Det vart et slit. På ti års ekteskap greide de ikke å få tell noen unger, så når mannen hennes drukna under et vasshjul under treskinga, gikk Strynhild ut å finne arbe. Hun tråkket sine beksømsko rundt på garder i hele Fåberg. Både Saksumdalen, Auggedalen, Rudsbygd, Nordre og Søndre Ål. Gjerne flere steder på en gang. Som underbudeie og tjenestejente. Det var arbeidsdager fra fem om mårran til fire om natta. Og kilometerlange veier å gå. Men Strynhild tralla felelåter hun husket fra faren, og dansa bortetter veigen og såg lyst på livet.

Stulken tramper taktaDet var på vei fra arbe på Øvregarn i Rudsbygd tell Nigarn i Saksumdaln at beksømskoene fikk takk for dansen, da Strynhild tok kvelden i et skogholt der ho hadde en snarvei. Det vakre grove ansiktet vart liggan i fred og ro, godt bårå ned i ei maurtue. Der låg Strynhild i evig hvile, og måså og barnåler la tell slutt et teppe over den slitne skrotten.

Tida gikk. Etter noen år var beksømskoene det eneste som syntes. Den ene skoen vart mat for en sulten mikkel rev. Den andre vart etter hvert overgrodd, og alle minner etter Strynhild var borte.

Helt tell en gammel slagverker fra Fåberg Musikkforening skulle gjøra nybrottsarbe. Skogen der Strynhild låg vart tell grasjord og snart sto hesjene stolte og rake bortetter. Den var utpå seinsåmmår’n, da hesjene skulle tas ned, som han gamle Tofas kjente at den ene staur’n satt no dugelig fast. «Farken, nå har de underjordiske tatt makta her!» Han ropte ned mot graset: «Hei du din gamle Stulk, vil du sleppe taktet!» Han Tofas fekk hjelp ta både gubben og gamla, og tell slutt kom staurn opp. Og der nederst på staurn, med matjord og mark, satt beksømskoen tell a Strynhild. «Nei dæven, denna Stulken her har trampa takta i heile såmmår den! Men nå ska det bli en anna dans!»

Henrik SlåenAldri har Fåberg Musikkforening spelt så bra, som på fyste musikkmøte etter at Stulken kom opp fra jorda. Tofas trødde takta med Stulken, og det var som om rytmen i frå beksomskoen fylte alle musikeran med ei livsglede frå ei anna tid. Det var som det var musikk i såla tell skoen.

Det døm ikke visste, var at Strynhild var der blant dem, og når Fåberg Musikkforening spelte Vestlandsk Bondestevne, svingte ho serken i runddans nesten helt opp tell mønsåsen.

 


Skrevet og fremført av Henrik Slåen. 

Filmen er laget av Lillian Løvseth og Henrik Slåen.

Leave a Reply